Generasjonsmøblene

– Jeg har drevet med trearbeid hele livet, så det var ikke noe sånn at det var nytt for meg. Men da kjæresten min og jeg flyttet inn i huset, hadde vi mange rom å fylle. Og da jeg i tillegg oppdaget at vedsekkene vi kjøpte til å fyre med, inneholdt flammebjørk, var det bare én ting å gjøre, forteller han.

Ifølge Christian er flammebjørk møbelvirke – ikke noe du slenger i peisen. Med litt hjelp fra lokale bønder begynte han å felle store bjørketrær og lage møbler til huset. Det gikk ikke lang tid før han fikk bestillinger fra venner som kom på besøk. Da venners venner også begynte å legge inn bestillinger, skjønte han at dette kanskje var noe han kunne gjøre på heltid.

– Jeg ringte sjefen min i Oslo og takket for fem år i tjeneste, og så ble Bergskog møbler til.

Alt begynner med en flott bjørk

Christian blir ofte ringt opp av bønder i bygda som tipser ham om store bjørketrær. For de lokale speiderne er det vinn-vinn.

– Mange av trærne i området her er for store for en vedmaskin, så da ringer de meg og sier at jeg kan få den største delen av stokken, også tar de resten, forteller han.

I dag har Christian pratet med en av dem, som har et svært bjørketre langs veien opp til gården sin. Vi hiver oss i bilen og durer av gårde med motorsagen i baksetet.

Når vi kommer frem, ser vi hvor stort det faktisk er. For et utrent øye skulle en tro at det tar lang tid å felle et så stort tre, men dette har Christian gjort mange ganger før. I det han setter sagen i stammen, spruter flisen. På noen minutter har han kommet seg gjennom hele treet, og i det treet faller, knirker det høyt i den svære stammen.

Den store treet lander langflat på det jordet. Det er nå den store jobben begynner, ifølge Christian.

– Når jeg har felt et tre, tar det en god stund å kappe opp, rydde området og til slutt kjøre det vekk til tørking. Det treet her lar jeg ligge til i morgen, så fikser jeg det da, forteller han.

I mellomtiden skal vi få bli med ned på verkstedet hans, et gammelt trehus som ligger nede på et annet jorde like ved.

En berg-og-dal-bane av følelser

Når vi kommer inn på verkstedet, blir vi møtt av store maskiner, en haug med store og små verktøy, og ikke minst, masse treverk. Både små og store prototyper av møbler står utstilt rundt omkring. På et av bordene ligger det skisseblokker fulle av gamle og nye møbeltegninger.

– Når jeg lager et møbel, begynner jeg alltid med en skisse eller en idé. Ofte i samspill med kunden. Hva ønsker de å sitte i og ha? Ut ifra det tegner jeg noe jeg syns er interessant. Det er mye prøving og feiling før jeg kommer frem til noe som er verdt å videreutvikle, forteller han.

Når Christian føler han har funnet noe interessant, setter han i gang med å bygge en prototype. Og hvis kunden er fornøyd, begynner han å bygge et fullverdig møbel. Det høres kanskje ut som en enkel og grei prosess, men møbelmakeren selv beskriver det som en berg-og-dal-bane.

– Det å bygge er en evig sirkel av overmot og frustrasjon, angst og glede. Det går veldig sjeldent akkurat sånn du trodde det skulle gå. Man møter på mange ting. Derfor er jeg også veldig glad når jeg overleverer et møbel som jeg er fornøyd med, som er det kunden har lyst på.

Christian bygger kun på bestilling, og har derfor ikke noe varelager fullt av stoler. Å levere et ferdig møbel til en kunde beskriver han som den beste delen av jobben sin, fordi det har vært et samspill med kunden hele veien.

– De forstår hele prosessen. Det er ikke bare å dytte plankene inn i en maskin, også kommer det et ferdig møbel ut. Og det er kanskje også noe jeg syns er veldig viktig i den tiden vi lever i. At vi forstår hva og hvordan ting blir til, sier han.

Den ultimate peisstolen

I tillegg til å utvikle helt nye møbler, har Christian mange møbler som er ferdig designet, og som derfor tar kortere tid å lage. Den stolen han lager mest av heter Næss, og er oppkalt etter arkitekten ved samme navn.

I utviklingen av denne stolen snakket Christian og arkitekten mye om sittestilling og hvordan man slapper av best mulig. Og ikke minst, om deres felles lidenskap for peis.

– Jeg kaller det en kaminstol, som egentlig er et gammelt dansk uttrykk. Vi ble enige om at stolen skulle være lav, så du kan se rett inn i peisen. Samtidig ville jeg lage en ganske stor stol, uten at den tar for mye plass, forteller Udjus.

Resultatet ble en stol med streng form, men med åpen og lett konstruksjon. Alle spiler i ryggen er montert flytende, slik at de beveger seg etter ryggen. Selve designet på stolen er satt, men både treverk, skinn og finish kan variere fra stol til stol. Det er en del av premisset for Bergskog møbler – å bruke det som er tilgjengelig.

– Hvert tre jeg hogger er unikt. Ut ifra det jeg har, må jeg finne ut hva som passer sammen rent estetisk, samtidig som jeg må sørge for det har riktig bæreevne. Jeg prøver alltid å ta det jeg har, og gjøre det til det fineste jeg får til, forteller han.

Møblene går i arv

Felles for alle møblene Christian bygger, er at de er laget for å leve lengre enn ham selv. Den tanken virker det som at mange av kundene hans også deler.

– Jeg graverer ofte stolene med kundens navn under, og det er veldig mange som ber meg skrive barnebarnas navn. Da er det de som får dem. Og da blir det en kontrakt på begge sider, en forståelse for at dette her skal vi ha. Det er bærekraft for meg. Å tørre og ta valg som du faktisk står i over tid. Tørre å ta de valgene som koster litt mer for å ha ting lengre, sier han.

Christian børster flisen av en skreddersydd skinnpute og banker den forsiktig ned i Næss-stolen han har stående. På det støvete gulvet på verkstedet i den lille bygda i Telemark har den tidligere Oslo-borgeren oppfylt drømmen sin. Her møtes trefelling, tegnebrettet og treverk til møbler som Christian håper kan vare i generasjoner.

– Jeg håper jo stolene mine blir lekrere om femti år, sier han.

I mellomtiden er det flere møbler som skal lages. Men først, middag. Mens Christian kjører tilbake til huset og familiemiddagen, setter vi snuten mot hovedstaden. Med oss i bagasjerommet har vi en Næss-stol, som vi skal slippe av hos en fornøyd kunde på veien. Mest sannsynlig foran en koselig peis, hvor den forhåpentligvis kan stå i mange år – og etter det igjen settes foran en ny peis, i et nytt hjem, hos en ny eier.