Et av verdens mest bærekraftige skogbruk

Med dagens teknologi har Ingeborg og faren, Fritz Anker-Rasch (62), full oversikt over tilstanden i skogen, blant annet hvor det må plantes mer trær. Det er mildt sagt mye som har forandret seg i skogbruket siden tippoldeforeldrene til Ingeborg kjøpte skogen på 1890-tallet.

På 1800-tallet foregikk hogsten som såkalt dimensjonshogst, det vil si at alle trær over en viss størrelse ble hogd, mens resten ble stående. I motsetning til i dag fantes det ingen oversikt over tilstanden i skogen. I 1930 kom den alvorlige beskjeden: Skogen vår var uthogd og glissen, og det stod dårlig til med gjenveksten. En snuoperasjon ble satt i gang.

Massiv skogplanting

Som en del av gjenreisningen av Norge etter krigen, ble det lagt stor vekt på å bygge opp skogressursene våre. En slags dugnad mellom skogeierne og staten førte til at det ble plantet enorme mengder trær som skulle sikre fremtidens skognæring.

Takket være den iherdige innsatsen på 50- og 60-tallet, har vi i dag tre ganger så mye skog som det vi hadde for hundre år siden. Også miljøhensynene i skogbruket har endret seg betraktelig gjennom tidene.

I Halden har Ingeborg satt av flere såkalte nøkkelbiotoper i skogen sin. Dette er viktige skogsområder som skal sikre sjeldne og truede arters overlevelse på lang sikt. Her røres normalt ingenting, skogen får vokse og dø helt naturlig.

Siden år 2000 har praktisk talt 100 prosent av det norske skogbruket vært miljøsertifisert.

– Med dagens teknologi og digitale data kan jeg på noen få sekunder få full oversikt over et skogsområde. Før en hogst går jeg alltid inn og sjekker hva skogeier må ta hensyn til. Det kan være alt fra å sjekke hvor bløtt det er i skogen for å få minst mulig kjøreskader i naturen, til å ta hensyn til artsmangfoldet og viktige nøkkelbiotoper, forteller Simen.

Når maskinen er i gang, er det lurt å holde litt avstand. I motsetning til motorsagfellingen i gamle dager, kapper og kvister denne maskinen tømmeret svært effektivt. Martin har full kontroll bak spakene.

Også Martin må ta viktige miljøhensyn, under strenge krav fra skogbrukslederen. Sammen går de gjennom hvor det er satt viktige nøkkelbiotoper og hvilke områder som er for bløte å hogge i. De blir også enige om hvor det skal settes igjen kantsoner og livsløptrær.

Når hogsten er over, må eventuelle dype spor i skogen rettes opp. Tømmeret plasserer Martin langs skogsveien, slik at det er lett for tømmerbilen å hente det ut av skogen. I området hvor det er hogget skal det etter hvert plantes nye trær.

Denne gangen planter Ingeborg og faren selv. De bruker enkle, men effektive redskaper. Med planter i beltet beveger de seg møysommelig over hogstflaten og sørger for at plantene sitter godt før de beveger seg videre.

– I årene etter plantingen er det viktig å ta vare på den nye skogen. Kanskje må vi inn og fjerne noe buskas for å gi de små trærne mer lys, eller kanskje det må plantes mer. Vi følger alltid nøye med på ungskogen vår, det er jo de som skal gjøre nytte for seg i fremtiden, forteller Ingeborg.

I Norge hogges det 13 millioner kubikkmeter skog hvert år. Samtidig vokser skogen med 25 millioner kubikkmeter i året. Selv om skogen vokser mer enn vi hogger, betyr ikke det at vi kan doble hogsten. I Norge har vi på kort sikt potensiale til å øke hogsten med 15-20 prosent uten at det går utover en bærekraftig forvaltning.

Miljøsertifiseringen har gitt et stort miljøløft i norsk skogbruk de siste 20 årene. Gjennom dette miljøarbeidet har skogeierne satt igjen omtrent 10 millioner livsløpstrær, 6 millioner dekar skog til kantsoner og 3 millioner dekar skog for å ta hensyn i myr- og sumpskog og i edelløvskog, for å nevne noe.

Fordi det grønne skiftet er avhengig av de produktene som kommer fra skog- og trenæringen, krever det at vi gjør en enda bedre jobb fremover.

– Som skogeier kommer jeg til å hogge trær som foreldrene og besteforeldrene mine plantet i sin tid, det sier mye om hvilket ansvar jeg har. For meg handler et bærekraftig skogbruk om å etterlate skogen i like god eller bedre stand enn da jeg fikk den. Vi planter jo for fremtiden, avslutter Ingeborg.